Moderne kommunikasjonsformers betydning for reklamen

Vi har vendt oss til å være omgitt av reklame døgnet rundt og nesten uansett hva vi foretar oss. Spesielt i USA har merkevarebygging og reklame blitt en gigantindustri. Vårt eget land henger ikke så langt etter, selv om kulturforskjeller også avspeiles i reklameproduksjonen. Men har den enorme utviklingen innenfor visuell kommunikasjon egentlig forandret reklamen nevneverdig?

Reklame er først og fremst et kommunikasjonsmiddel som gjør produsentene i stand til å informere om produktene sine. Ordet reklame betyr egentlig ”å stadig rope”. I sin tid ble nok selgernes varetilbud virkelig ropt ut, men etter hvert overtok trykte medier  markedsføringen av varer og tjenester. Annonser i papirmedier samt plakater og ”boards” brukes fremdeles, selv om størrelsene er mangedoblet og fargene forsterket. De første norske reklamefilmene ble laget på 1920-tallet, så levende reklamebilder er ikke bare et moderne TV-fenomen. Men det er ingen tvil om at reklamefinansiert TV har ført til en voldsom økning av reklamemengden vi utsettes for.

I våre dager finnes det uendelig mange produkter på markedet. Antallet merker og typer av en vare er også langt større enn for bare noen tiår siden. Men som tidligere kan reklamen bare selge produktet én gang til en bevisst forbruker. Liker ikke kunden varen, hjelper det ikke om reklamen er full av artige effekter. Så konkurransen om kundens oppmerksomhet blir beinhard, og reklameprodusentene må være kreative for å skille seg ut. Dette fører til nyskapninger innenfor både plassering og virkemidler.

Informasjonsnivået i verden har økt generelt, ikke bare innefor reklamebransjen. Internett, mobiltelefon, tekst-TV og liknende medier har gjort det lettere å få tak i store informasjonsmengder når vi selv vil. Men reklame er blitt en viktig del av disse kanalene også, slik at vi får med oss informasjon vi egentlig ikke leter etter. Samtidig blir reklamen mer påtrengende via kanaler det er vanskelig å skru av. Eksempelvis er det blitt vanlig å plassere reklame der vi er nødt til å feste blikket mens vi fyller bensin eller venter på t-banen.

Jomfruposten lizm

Første post i en blogg jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg liker eller ei. Men sier lærerne at man skal lage en blogg, så gjør man jo det. Egentlig synes jeg bloggfenomenet er litt teit og overhypa. Selvfølgelig finnes det interessante blogger der ute, jeg skal ikke skjære alle over en kam her. Ikke at jeg leser så mange av disse gode bloggene, men de finnes helt klart. Det er jo mange som liker mote- og fotoblogger, for eksempel. Dette gjelder så absolutt ikke for meg (ettersom jeg ikke kan fordra verken mote eller foto), men akkurat den saken skal jeg ikke whine så mye om akkurat nå.

Uansett – jada, det finnes bra blogger. De bloggene jeg først og fremst misliker, er av typen “hei hei folkz, i dag shoppa jeg med ingeborg og spiste spaghetti til middag. det var FETT. koz og klemz!”

Muligens litt overdrevent her, men la gå. Tror folk skjønner poenget.
En annen del av bloggfenomenet – som jeg i grunnen ikke klarer å forstå – er hvordan folk faktisk kan leve av bloggen sin. Et eksempel er Blondinbella, en 18-årig Stockholmsjente. Riktignok går hun fortsatt på skolen, men resten av fritiden dreier seg om å blogge. Bloggen har vokst seg så stor at den nå drives som et aksjeselskap, og Blondinbella tjener massevis av spenn. Millioner, faktisk. Over 200 000 svensker leser bloggen hennes i uka. En blogg som stort sett handler om alle de interessante tingene hun foretar seg – som at hun har vært og fikset neglene eller håret, spist lunsj med moren sin eller vært på shopping. For ikke å glemme at hun er politisk aktiv også. Denne jenta er unik, med andre ord. Eller ikke. Sjekk henne ut uansett, det er riktig så underholdende. I hvert fall et par minutter.

www.blondinbella.se

Blondinbella, her etter en herlig tannbleking.

Jeg føler at denne posten har blitt lang nok nå. Neste gang jeg skriver vil jeg mest sannsynlig ha noe viktigere på hjertet. Faglige greier, til og med. Hurra.