Reklame er først og fremst et kommunikasjonsmiddel som gjør produsentene i stand til å informere om produktene sine. Ordet reklame betyr egentlig ”å stadig rope”. I sin tid ble nok selgernes varetilbud virkelig ropt ut, men etter hvert overtok trykte medier  markedsføringen av varer og tjenester. Annonser i papirmedier samt plakater og ”boards” brukes fremdeles, selv om størrelsene er mangedoblet og fargene forsterket. De første norske reklamefilmene ble laget på 1920-tallet, så levende reklamebilder er ikke bare et moderne TV-fenomen. Men det er ingen tvil om at reklamefinansiert TV har ført til en voldsom økning av reklamemengden vi utsettes for.

I våre dager finnes det uendelig mange produkter på markedet. Antallet merker og typer av en vare er også langt større enn for bare noen tiår siden. Men som tidligere kan reklamen bare selge produktet én gang til en bevisst forbruker. Liker ikke kunden varen, hjelper det ikke om reklamen er full av artige effekter. Så konkurransen om kundens oppmerksomhet blir beinhard, og reklameprodusentene må være kreative for å skille seg ut. Dette fører til nyskapninger innenfor både plassering og virkemidler.

Informasjonsnivået i verden har økt generelt, ikke bare innefor reklamebransjen. Internett, mobiltelefon, tekst-TV og liknende medier har gjort det lettere å få tak i store informasjonsmengder når vi selv vil. Men reklame er blitt en viktig del av disse kanalene også, slik at vi får med oss informasjon vi egentlig ikke leter etter. Samtidig blir reklamen mer påtrengende via kanaler det er vanskelig å skru av. Eksempelvis er det blitt vanlig å plassere reklame der vi er nødt til å feste blikket mens vi fyller bensin eller venter på t-banen.

Teknologien har gjort virkemidlene i reklamen mangfoldige. Før kunne en reklamekampanje bestå av en enkel plakat med slagordstekst og et tilhørende bilde. Nå finner reklameprodusentene stadig på nye ting for å lokke til seg forbrukerne. Dagens norske reklamefilmer har gjerne en humoristisk eller dristig vri. Musikk og egne sanger har også blitt vanlig. Stabburet hadde knallsuksess med låta ”Respekt for Grandiosa” og den tilhørende reklamefilmen. Over 300 000 nordmenn lastet ned reklamesangen, og pizzaen det ble reklamert for, fikk en god start på markedet. Oppfølgeren ”Full Pakke” gikk også rett til topps på VG-lista, og dansen fra reklamefilmen ble svært populær. Det handler om en totalpakke allerede ved lanseringen, ikke bare om
en frossenpizza.

Personlig hadde jeg et relativt hatefullt forhold til Grandiosareklamen.

Det flyttes stadig grenser for å få publikums oppmerksomhet. For 30 år siden var det vågalt med naken hud i reklamefilmer, nå er sex et helt vanlig virkemiddel på skjermen. Kjendiser er også mye brukt i reklamer over hele verden, særlig i Asia. Amerikanske skuespillere stiller gjerne opp slike reklamekampanjer, men kun dersom det er kontraktfestet at filmene ikke blir vist i USA. Da gjør det jo ikke så mye om reklamens innhold ikke er så fantastisk.

Arnold Schwarzenegger har vært med i flere japanske reklamefilmer. Fascinerende.

Mye kan imidlertid tyde på at folk er i ferd med å bli mettet på reklame, i hvert fall på den typen som inneholder så mye lyd og bevegelse at den dominerer lokalet den sendes ut i. Mange benytter seg av utstyr for opptak fra TV med funksjoner som er laget spesielt for å unngå reklameinnslag. Fram til 1980-tallet var reklamefilmer en morsom del av kinoopplevelsen som de fleste gjerne ville ha med seg. I dag kommer kinopublikummet stadig oftere med ønsker og krav om at kinoene skal bli reklamefrie soner. Siden man har sett filmene på TV mange ganger allerede, har man ikke lyst til å bli påtvunget dem på kino også. Det kommer også sterke reaksjoner når det dyttes reklame på barn, enten dette skjer i form av gratis varer med logo eller produktkoblinger til TV-programmer for de minste.

Produktreklame oppleves i dag som noe som alltid har eksistert, og det er antakelig vanskelig å redusere den uten å innføre lover som samtidig begrenser forbrukernes frihet og valgmuligheter. Men personlig synes jeg det er fint at det ikke er lov å sende politisk reklame i radio og TV i Norge. Slik virkemidlene i reklame har utviklet seg de siste årene, kan en kombinasjon av disse med valgkamp og politiske verdier få en ganske usaklig effekt. Når man bruker reklamens mest gjennomtrengende virkemidler på slike temaer, gjør man politikken enda mer personorientert og TV-vennlig. Dette tar oppmerksomheten bort fra sak og politikk, og vi glemmer at disse menneskene faktisk er valgt som våre representanter. Selv om de sikkert tar seg godt ut på skjermen.

Reklame som oppfordrer til å stemme på Barack Obama ved presidentvalget i USA. Denne ble bl.a. vist for publikum under Superbowl.

___________________________________________________________________________________________________________

Kilder:
Store Norske Leksikon

Uansett – jada, det finnes bra blogger. De bloggene jeg først og fremst misliker, er av typen “hei hei folkz, i dag shoppa jeg med ingeborg og spiste spaghetti til middag. det var FETT. koz og klemz!”

Muligens litt overdrevent her, men la gå. Tror folk skjønner poenget.
En annen del av bloggfenomenet – som jeg i grunnen ikke klarer å forstå – er hvordan folk faktisk kan leve av bloggen sin. Et eksempel er Blondinbella, en 18-årig Stockholmsjente. Riktignok går hun fortsatt på skolen, men resten av fritiden dreier seg om å blogge. Bloggen har vokst seg så stor at den nå drives som et aksjeselskap, og Blondinbella tjener massevis av spenn. Millioner, faktisk. Over 200 000 svensker leser bloggen hennes i uka. En blogg som stort sett handler om alle de interessante tingene hun foretar seg – som at hun har vært og fikset neglene eller håret, spist lunsj med moren sin eller vært på shopping. For ikke å glemme at hun er politisk aktiv også. Denne jenta er unik, med andre ord. Eller ikke. Sjekk henne ut uansett, det er riktig så underholdende. I hvert fall et par minutter.

www.blondinbella.se

Blondinbella, her etter en herlig tannbleking.

Jeg føler at denne posten har blitt lang nok nå. Neste gang jeg skriver vil jeg mest sannsynlig ha noe viktigere på hjertet. Faglige greier, til og med. Hurra.